Hei herlige verden!

Nå har jeg fullført første skoledag, og kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har hatt det så bra på flere måneder! Jeg har vært så og si smertefri i over ei uke nå, og energien har sakte men sikkert kommet tilbake. Jeg bare går rundt og er så glad at det nesten er litt rart, tenk det!

Jeg hiver innpå rundt 30 piller om dagen i tillegg til smerteplasteret mitt, men er det det som skal til for at jeg skal fungere, er jeg glad for det. Asle har begynt å kalle meg “Knaske”, noe som irriterer vettet av meg. Det var liksom søtt ment, som i “Trampe” fra Disney. Men likevel...

I dag har jeg vært ute og gått tur, samt vært på min tredje sangtime. På tide! Nå er klokka snart åtte på kvelden, og jeg har allerede lagt meg. Det tar på å gå fra å være nesten sengeliggende i flere måneder, til å begynne på skolen og levere en 2500-word artikkel allerede første kveld. Kryss fingrene for at det fortsetter slik for meg, will you?

Jeg må fortelle dere noe artig som skjedde før i dag. Asle fant plutselig ut at vi hadde hatt en soyamelk-katastrofe i/under/rundt/oppi/bak kjøleskapet. Det var ikke annet å gjøre enn å dra fram kjøleskapet og hente fram vaskebøtta. Synet som møtte meg bak kjøleskapet var, mildt sagt, av det eksotiske slaget: En dau mini-øgle (sikkert lillebroren til han som bodde her inne i flere uker til han var så stor at jeg måtte kaste ham ut), to daue åmer, en dau ting som lignet på en miniatyr-slange og en dau SKORPION! Jeg er egentlig ikke så veldig jentete av meg på småkrypsfronten, ihvertfall ikke etter jeg flyttet til Australia, men selv jeg syntes dette var ekkelt. Da småkrypene var trygt begravet i søppelposen, og jeg starta å vaske, fikk jeg plutselig en overraskelse til. Da jeg fjernet spindelvevet under kjøleskapskanten, var det tydelig at jeg forstyrret noe som lignet en edderkopp-orgie slæsj slektstreff. Da fremmede Marte forstyrret det hyggelige selskapet, ble det liv i leiren og det krydde av edderkopper OVERALT. Og de var IKKE daue. Fram med insektssprayen og killer-looken! Tror jaggu jeg kan kalle meg innfødt australier snart!

Speaking of Australia, jeg har nettopp kjøpt meg noe som skal minne meg om Australia for alltid. Lenge har jeg siklet over de nydelige Pandora-armbåndene som en selv designer ved å velge ut charms. De er ganske dyre, og jeg har ikke følt at jeg har hatt råd til det. Men, i det siste har jeg vært så syk at jeg har spart penger ved å ikke gå på kino, kafe, ut og shoppe eller feste, så jeg syntes jeg fortjener det! Dessuten, her i Perth er du no one uten et Pandora-armbånd!

Jeg venter også på at en sand-charm og en koala skal komme i butikkene mot slutten av året.

Er det ikke fint? Og det forteller liksom min historie, som tross i mye sykdom har mye fint i seg også.


<3

Lovte dere drama, og det skal dere få! Først, bare en liten oppdatering på hvordan jeg har det, det er så mange som har spurt, men jeg har ikke hatt energi eller mulighet til å svare alle.

Som dere sikkert har fått med dere, har jeg ligget på sykehus ei stund nå, i ni dager. Den kranglete nakken min ble så ubeskrivelig ond på tirsdag forrige uke at selv morfin hjalp ikke. Jeg har tatt mange tester, men de finner ikke ut hva det er. Etter masse prøving og feiling med tabletter, fikk jeg et opiat-plaster på arma som har gjort meg nesten helt smertelindra. Det viste seg ved en tilfeldighet at alle tablettene jeg har spist, har kommet ut fullstendig hele og uberørte, jeg kan skille de fra hverandre til og med. Ikke rart jeg har hatt vondt når jeg ikke har tatt til meg en paracet en gang, og når de forebyggende medisinene for fybromyalgiaktig tilstand ikke har fått virket. Magen min er maks umedgjørlig, og jeg bare føler at noe er feil. Skal heldigvis få oppfølging hos sykehuset etterhvert. Det plasteret er avhengighetsdannende, så om jeg får magen i orden og absorberer pillene, vil jeg mest sannsynlig kunne slutte med det.

Nå over til den juicy parten!

Jeg dro altså på legevakta på tirsdags kveld, hvor jeg kastet opp i det uendelige av smertene. Da det sto på som verst, sa jeg i øyeblikket “å, det er så vondt at jeg vil dø!” (Hvilket jeg selvfølgelig ikke egentlig mente.)

Før jeg visste ordet av det, var jeg innlagt på psykiatrisk avdeling. Herregud! Jeg trodde jeg skulle dø av skam! Ikke det at det er noen skam å ha en psykisk sykdom, overhodet ikke, men dette var liksom beyond and far away for å si det sånn. Til og med legen advarte meg med at jeg verken burde eller fikk lov til å ha noen som helst interaksjon med de andre pasientene. Altså, her var det ikke snakk om å ikke snakke sammen, man skulle ikke engang se på hverandre. Jeg skjønte raskt hvorfor. Da jeg ble trillet inn på avdelingen, ble jeg møtt av ei naken dame som lå og skreva i sofaen mens hun fjerta, og en gammel mann som løp fanatisk rundt i gangene i Ole Brumm-nattdrakt og forskremt ropte “de kommer og tar meg!”

Det tok jo selvfølgelig sykepleierne sånn cirka. et kvarter å finne ut at jeg var passe malplassert på avdelingen, men det hjalp lite siden legen bare har visitt en gang i uka, så jeg måtte fint vente i sju dager for å få prate med de. Jeg fikk jo lov å skrive meg ut, men da ville jeg måtte stått på venteliste i måneder for å få behandlet nakken. Og det gikk jo ikke. Så satt jeg der da, og så på galinger dag ut og dag inn. Jeg fant raskt ut at jeg heller burde se på det hele som en slags såpeserie, og jeg vurderer i skrivende stund å sende inn manuskriptforslag til flere TV-kanaler. Her er noen smakebiter:

Som i alle slags miljø, er det visse uskrevne regler en bør forholde seg til. De fleste innlagte tilhører enten ja- eller nei-gruppa. Ja-gruppa består av de som simpelten elsker medisiner. Det spiller ingen rolle hvilken medisin, om det er morfin eller en paracet eller en avføringspille, så lenge det er medisin. Nei-gruppa, derimot, er de som er overbevist om at de er fullstendig friske, og ikke har behov for så mye som en paracet. Om andelen ja-og nei-ere er jevnt fordelt, fungerer dette ypperlig: De som ikke vil ha pillene sine, tjener grovt på å selge sine til de som tar i mot hva som helst. På denne måten bidrar de til at de fleste “faste” aldri blir utskrevet, siden de forblir syke av enten for mye eller for lite medisin. Circle of life.

Lystløgneren. Skulle gjerne gitt dere navnet hans, men det er det ingen som vet helt sikkert hva er. Til meg presenterte han seg som Simon, blant personalet heter han Thomas, i journalen sin står det Marcus, og for nabopasienten min kaller han seg Brian. Han har også dratt en del “morsomme” løgner til psykologen sin om en nyankommet pasient, som han sa at selger drugs utenifra. (Egentlig er det ham selv, smart trekk.) Nå er den nye pasienten låst inne på et rom mens etterforskning pågår.

Proppeguri. Ja, det var henne jeg møtte skrevende første natt. Jeg var så heldig å bli plassert i nabosenga hennes, noe som var en ekkel opplevelse. Bleiene hennes ble slengt litt sånn overalt, for eksempel i dusjen eller ned i toalettet som deretter ble tett. Hun har utviklet en bemerkelsesverdig prop(p)orsjonell funksjon mellom gange og propping, for hvert steg hun tar, kommer det en propp. Hun hadde en slags psykose i to dager mens jeg var der, hvor hun i omganger som alle varte 3-8 timer i strekk, gjentok dette: “jeg er avhengig av Cola light og jeg vil dø sånn at jeg kan være sammen med katta mi, jeg er avhengig av Cola light og jeg vil dø sånn at jeg kan være sammen med katta mi." Se for dere ei hel natt med dette, uten pusting i mellom. Det hjalp ikke å rope hold kjeft, da hun var helt i transe. Etterhvert lærte jeg at det hjalp å kjøpe Cola light til henne, som fikk henne i duracell-lignende tilstand i flere timer og hvor hun endte opp med å sovne helt utkjørt i senga, uten energi til å si så mye som et j.... ord om verken katter eller cola.

Alkoholikeren. Hun bodde på rommet mitt, og var egentlig ei ganske oppegående dame i slutten av 30-årene med barn og mann innen jussen. Selv var hun høyt utdannet, men plutselig hadde det sagt pang. Hver kveld dro hun igjen forhenget foran senga, og poppingen av flasker begynte, før eimen av vin spredte seg i hele rommet. Da personalet jevnlig kom for å ta pustetest på henne, løy hun til oss og sa at den viste “0”. Hun var vel for flau til å innrømme at hun faktisk hadde drukket. Vi tror at hun hadde noen som kom på sykehuset hver dag med forsyninger, siden hun gikk ut mistenkelig ofte.

Jesus-dama. Så lenge du var enig i at Jesus er tingen, oppførte denne dama seg ganske bra. Dessverre hadde hun en tendens til å bli lett sliten, og da ville hun være alene. Da sa hun rett og slett at “ikke ta det personlig, men jeg er ganske sliten akkurat nå, så dra til helevete!!!” Enkelt og greit. Jesus-dama hadde vært fast inventar i tre uker nå, og hadde vært observert i samme antrekk siden. Det er ikke til å unngå å si at jeg måtte holde for nesa like mye som med Cola-light-dama i nærheten.

Den døve jenta. Jeg synes så ufattelig synd på henne. Hun hadde fått psyksisk sammenbrudd etter kjæresten hennes hadde bundet henne fast i senga, voldtatt henne, og så ringt kompisene sine. De kom over, og gjorde seg ferdig, tur etter tur, før de startet å voldta henne med andre ting. Ikke rart hun fikk sammenbrudd.

Skyggen. Det var faktisk flere av disse. Sånne ubeskrivelig tynne folk, som ikke sier noe eller gjør noe vesen ut av seg. De er nesten som spøkelser, plutselig står de rett bak deg, og plutselig er de borte, uten at du hører så mye som et pip eller et fotskritt fra dem.

Head-bangeren. En ung, pen gutt som tilsynelatende virket forholdsvis normal, helt til den kvelden han rømte for å være sammen med kjæresten sin. Han ble tatt av politiet og brakt tilbake til avdelinga, hvor han plutselig fikk sammenbrudd og dengte hodet sitt i betonggulvet x-antall ganger før noen klarte å stoppe ham. Dette resulterte i et blodig fjes, og siden så jeg ham ikke på et par dager, fordi han ble sendt rett til hodeskanning.

“How are you-jenta”. How are you var alt denne jenta klarte å si, og etter 100 gjentagelser på fem minutt blir det litt småslitsomt, for å si det sånn.

Så, det var en liten smakebit på litt av de innlagte på avdelingen. Det verste og ekleste som skjedde kommer nå, men, for de som ikke leste bloggen min i fjor da jeg kom til Australia, må vi ha et lite tilbakeblikk.

Da Asle og jeg kom hit i februar i fjor, flyttet vi inn hos ei gammel, kjempesøt dame like ved Perth sentrum. Etter et par dager begynte jeg å føle litt merkelige vibber fra henne, men Asle sa at jeg overdrev. Men, hver gang Asle ikke var der, insinuerte hun at jeg var tjukk, og at jeg ikke burde spise så mye, kalte meg “Miss Piggy” og tilbød meg å arve blusen hennes som “satt som et telt på henne men ville sitte perfekt på meg som var så mye større” etc. (Jeg veide 58 kilo da vi flyttet inn, og jeg tipper hun var rundt 40.). Asle syntes igjen jeg overdrev, siden hun var et prakteksemplar i nærheten av ham. Etterhvert begynte hun å si at vi ikke fikk bruke oppvaskmaskina eller air con (det var hetebølge), fordi hun ville spare strøm, og at vi ikke fikk vaske klær på over 30 grader og så videre. Jeg husket at jeg spiste potetgull ved kjøkkenbordet på et fat, da hun var så redd for søling. Det ble utrolig slitsomt etterhvert.

Etter ei uke orket hun ikke lenger å legge skjul på pille-og alkoholmisbruket sitt, og fortalte om sine psykiske plager på grunn av ekskjæresten som brukte å banke henne til blods. Etter tre og ei halv uke kastet hun oss ut etter jeg satte på air conditionen (45 varmegrader i skyggen). Det var kanskje like så greit. Hun var så grusom mot meg den dagen at jeg hadde mareritt i et halvt år etterpå. Hun sa så mye stygt til meg at jeg fatter ikke at hun kom det på. Men, hun var jo syk stakkars. 

Vi hadde forhåndsbetalt leie, som hun nektet å gi tilbake. Først ved truing om politianmeldelse, gav hun seg. I ettertid har vi fått mange stygge og mange kjempefine tekstmeldinger om hverandre. Noen dager angrer hun seg, og noen dager er hun skitsint.

Vel, Asle og jeg snakket faktisk om henne for et par uker siden, og sa til hverandre at vi håpet vi aldri møtte på henne igjen. Den andre dagen på psykiatrisk avdeling, så jeg en hestehale bakfra som lignet hennes. Men, dama var mye større enn vår tidligere husvert, og jeg sa til meg selv at jeg overdrev. Men, dagen etter, imidlertid, kom den samme personen inn på rommet mitt, og snudde seg mot meg og så meg rett i øynene. Det var henne! Bare 20-30 kilo tyngre. Men de ekle øynene hennes glemmer jeg ikke. Perth er en kjempestor by, så å se henne igjen må nesten være mer enn en ekkel tilfeldighet. Hun bare smilte og sa hei, men jeg vet at hun aldri vil glemme meg heller, slik som hun holdt på.

Dere tenker kanskje, stakkars dame, bra at hun får behandling for problemene sine. Men det er ikke det hele, skjønner du. På brystet hadde hun et skilt som fortalte at hun var fra et sykepleier-vikarbyrå. Galingen var faktisk på jobb blant galinger. Jeg fikk  frysninger, og bare måtte fortelle sykepleieren min det. Hun kom aldri tilbake, men jeg fikk et skikkelig, skikkelig støkk i meg, og kastet nesten opp i det øyeblikket.

I og med at hun faktisk så ganske fysisk frisk ut, så regner jeg med at hun kanskje har fått hjelp mot sine problemer og har startet å jobbe igjen. Om hun faktisk har blitt frisk, så tror jeg også at hun forstår hva hun gjorde mot meg/oss, og at hun syntes møtet på sykehuset var enda mer ubehagelig enn meg. Det er hun som skal være flau.

Så sånn gikk ni dager på et galehus, og jeg føler nesten at jeg begynner å si ko-ko selv snart. Håper søren meg at de finner ut av det med nakken, for foreløpig er ikke denne opplevelsen verdt det. 

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg er så fryktelig sliten, sliten av alt. Jeg trenger absolutt ingen medlidenhet, men jeg skriver fordi det er godt å få det ut, og fordi jeg søker nye behandlingsformer i og med at jeg hittil forgjeves har prøvd “alt”.

For de som ikke har lest den bloggen jeg hadde før, kan jeg informere om at jeg har tarmsykdommen Ulcerøs Colitt. 


Ulcerøs Colitt      

Ulcerøs Colitt er en betennelse i tykktarmens slimhinne som forårsaker blødninger og hyppig diare. Tretthet, feber og kvalme og sykdomsfølelse er de vanligste symptomene. Sykdommen opptrer i alle aldre, men spesielt mellom 15 og 40 år og noe hyppigere hos kvinner enn menn. 

Årsaken til sykdommen er ukjent, men mye tyder på at Ulcerøs Colitt er en autommun sykdom: At kroppens immunsystem misoppfatter cellene i tykktarmen som fremmede sånn at kroppen selv går til angrep mot dem.

Diagnostisering skjer gjennom rektoskopi (kameraundersøkelse av endetarmen) eller kolonoskopi (kameraundersøkelse av tykktarmen), samt prøver av slimhinnen (biopsi).

Betennelsesdempende preparater og kortison blir brukt for å hemme sykdommen. Dersom sykdommen imidlertid ikke lar seg kontrollere, kan det være nødvendig å fjerne tykktarmen og anlegge en utlagt tarm (stomi) eller lage et kunstig endetarmsreservoar, en kobling mellom tynntarm og endetarmsåpning, som gjør det mulig å gå på toalettet som før.

Kilde: Det Store Medisinske Leksikon


Sykdommen opptrer veldig forskjellig fra person til person. Noen har bare litt mageknip av og til, mens andre kan bli livstruende syk. Jeg er dessverre i den siste gruppen. Fra jeg var 15 til 19, gikk jeg på do opptil 30 ganger om dagen og blødde fryktelig. Dette gir næringsmangel, væskemangel, smerter og generell sykdomsfølelse. Jeg ble behandlet med kortison både lokalt, og via piller. I perioder ble jeg kjempetjukk og hoven i ansiktet pga. medisinen, mens i andre perioder var jeg syltynn, da medisinen ikke virket. Huden min ser fremdeles ut som et krater enkelte steder pga. den raske vektendringen som skjedde utallige ganger. 

Da jeg ble 19, var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å spise mat på en hel måned, og fikk operert inn en slange direkte inn i hovedpulsåra slik at jeg kunne få kunstig næring. Da var jeg litt over 40 kilo, og gikk på do kun med flere desiliter blod som resultat, og hadde blåmerker fra doringen fordi jeg satt der så ofte. Denne avlastningen av tarmen hjalp dessverre ikke på sykdommen, og den 6. desember 2003 ble jeg hasteoperert da tykktarmen var i ferd med å sprekke. Jeg endte opp med utlagt tarm, eller pose på magen som det også kalles. Dette forbedret min situasjon betraktelig.

Selv om tarmen er operert bort, kan sykdommen manifestere seg andre steder, som for eksempel i øyne og i ledd. Jeg fikk etterhvert store leddplager og klumper og hovenhet rundt leddene, og ble diagnostisert med tilleggssykdommen Erythmea Nodosum, som også ble behandlet med prednisolon. I ettertid har jeg vært plaget med betennelse i endetarmen, som ble satt igjen med håp om å lage et bekkenreservoar som substitusjon for den fjerna tykktarmen, for å kunne koble tarmen på “rett vei” igjen. I fjor ble den så ille betent at den ble fjernet og har etterlatt meg med en permanent stomi. Ikke spesielt kult på stranda, men jeg er takknemmelig for at jeg har Clarke Kent, som er stomiens navn, likevel. Han har tross alt reddet livet mitt!

Det går ikke an å se på meg at jeg er syk, og noen ganger er det nesten litt dumt. Jeg drar heller ikke ut når jeg er veldig dårlig, fordi mitt største mareritt er å fremstå som sytete. Det er derfor ikke alle som vet hvor dårlig jeg egentlig er, og opplever meg som asosial eller at jeg ikke liker dem, siden jeg er mye hjemme. Det er jo absolutt ikke tilfelle! 

I etterkant av operasjonen har jeg hatt masse kroppslige plager som legene ikke finner noen spesiell grunn til, men innerst inne både føler og vet jeg at det er Ulcerøs Colitt som har skylda i alt. Jeg har sterke allergier, eksem, ekstreme leddsmerter som ikke lar seg behandle og som av og til står i mot selv morfin, småfeber flere uker i strekk, intens kvalme og generell sykdomsfølelse. Og i det siste har det begynt å gå på psyken løs.

Jeg har alltid ansett meg som en psykisk sterk person, og det jeg har gått igjennom har bare gjort meg sterkere. Men nå, som jeg har flyttet til andre siden av jorda, og vært veldig syk et helt år i strekk, så har jeg ikke mer styrke igjen. Jeg er så frykelig redd, redd for “what happens next”. Selv om det ikke er “farlige” plager, så er det å ha så vondt i nakken at du må på legevakta for å få morfin, som bare hjelper halveis, helt ekstremt utmattende, spesielt når det skjer for femtende gang denne måneden. Og så er jeg så fryktelig redd for å begynne på skolen igjen. Det er tredje gangen jeg forsøker dette semesteret, og jeg vil så gjerne klare det. For jeg vet jo at det ikke er evnen og vilja det står på, det er helsa mi, og den klarer jeg ikke å råde over, uansett hvor sunt jeg prøver å leve og hvor positivt innstilt jeg enn er.

Jeg plages også med at jeg føler meg som en byrde, en byrde for Asle, for familien, for venner, for Lånekassen som jeg får utallige sykestipend hos, for forsikringen som må legge ut penger for meg, for den norske staten som finansierer medisin- og sykehusbehandling. Jeg har mang en gang tenkt, at dersom en ser på meg som et rent økonomisk regnestykke, ville det ikke blitt bedre for alle å bli kvitt meg, og bruke ressursene jeg krever, til å redde, jeg vet ikke, kanskje 50 underernærte barn i Afrika? Barn, som egentlig er friske, men bare ikke får sjansen til å leve et godt liv, istedenfor å stide mot naturens survival of the fittest og behandle meg gang på gang, jeg som egentlig  ikke er skapt for å overleve, bare for å holde meg i live på samfunnets og de rundt meg sin bekostning?

På den annen side, er jeg utrolig takknemmelig for at jeg får lov å være denne byrden, og for at andre ikke kaller meg for byrde, det er først og fremst meg selv.

Jeg er så utrolig takknemmelig for at jeg har verdens beste kjæreste, Asle, som er der for meg, og jeg ønsker ham alt godt. Men når jeg har det vondt, så vil jeg heller at han skal være sammen med meg framfor å besøke kompiser. I de vonde øyeblikkene blir jeg et egoistisk monster som ikke klarer å tenke på andre enn meg og min egen elendighet, og det blir jeg så lei meg for etterpå. For jeg vil så gjerne være et sympatisk menneske, det er jo det jeg egentlig er, når jeg er frisk!

Jeg har blitt veldig mye mer opptatt av det å snakke om sykdommen min i det siste, og det har vel kanskje ikke så mye med å være syk å gjøre, men det at sykdommen min møter meg hver en retning jeg snur meg: Å bli kjent med australske Jordan på 20 år som på en måte er min syv år yngre reinkarnasjon, å få i oppdrag fra Norilco ungdomsgruppe å være journalist for et nasjonalt informasjonshefte om stomi, og to amerikanske jenter som har lagt ut informasjonsvideoer på YouTube som jeg nettopp kom over. Jeg er for tiden inni søknadsprossessen om å bli del av deres “sorority” for jenter med UC eller Chrons sykdom. De har alltid vært så lei seg for at de er for syke til å reise på college og bli del av et søsterskap der, at de vil danne sitt eget alternativ til det. De er så tøffe at jeg blir helt rørt! Jeg skulle ønske at jeg var like tøff.

Men aller mest, skulle jeg ønske at jeg ble frisk. Jeg har brukt utallige kroner på alternativ behandling og livsstiler, og lurer på om det er noen der ute som har mulighet til å hjelpe meg. Jeg er så fryktelig, fryktelig sliten, og jeg har så lyst til å bli bedre slik at jeg kan nyte livet og gi de rundt meg noe tilbake, det fortjener de!

Jeg vil gjerne avslutte med at jeg ikke er ute etter medlidenhet, og jeg vet at det er mange som har det mye, mye verre enn meg. Jeg vil bare gjøre det beste ut av min situasjon.

So, I've been singing for hours daily for many years now, but never have I done something about it. I've been saying I want to sing in a choir or to take song lessons, but two weeks I found out I have to stop thinking about it and get it done! I just googled song teachers in Mount Lawley WA, and started calling around. The first one who answered, was Elise Guiamo, a young sweet girl who's graduated from WAAPA (Western Australian Academy of Arts, at ECU). She is classically trained but absolutely loves musical theatre (just like me!) and has participated in many musicals in Australia. I've been there once a week for two weeks now, and am looking forward to going back on Tuesday. Elise has this amazing ability to incorporate music theory into the practical work and I learn so much and have so much fun! Why didn't I go this AGES ago?

And, want to listen to the song I'm learning at the moment? It's from the famous musical Wicked, based on the Wizard of Oz. I love it! Click here to listen.

This night started with pres at our place. Everyone who were going to the party had dressed up since the topic was "ninja,clown and pirate-party", a weird combination if you ask me!

AJ and Frank dressed up as ninjas, and Wesh, Ola and I dressed up as pirates. Martin did an "all-in-one-outfit"; he was a ninjaclownpirate! For our pres, we also had some neighbours over: Julie and Steph, Theo, and a friend of him. At 7.30 we were picked up by a party bus going directly to Joondalup, which is about 45 minutes drive from our place. The party arrangers kinda expected more people to join from the Mount Lawley campus, but we ended up being only the six of us in the bus! We had such a good time though, the bus had great party music and neon party lights. It also had two dance poles! Try pole dancing in a bus that's driving, combined with a couple of drinks! (Non-alcoholic off cooourse, since a sign in the bus strictly stated "NO alcohol".) 

Once we arrived at Joondalup, the party club hadn't even opened yet! We were so disappointed. After waiting outside for an hour, we went to another bar nearby to get some drinks. With us came our uni friend Mercy who we met outside, and another guy, Geir, who I, after one hour, realised is Norwegian! The nearby bar was a posh kind of place, and we got lots of attention for our costumes. AJ even did a couple of ninja tricks on the floor.

Finally the End of Exam Party club opened, and we got in. I was bit disappointed to see that only half of the crowd was dressed up. There were some amazing costumes though, for example the Turtle ninja triplets, with huge, fake green balls they put over their heads, looking exactly like the Turtles. They must have been boiling in there! We all danced a lot, but the music was too much trance for my taste.

After a while we got hungry and went to get some food at a delicious Turkish place. AJ and I ordered Pide and Golzeme with chicken and veggies. Then we caught the train to the city and took a taxi to our place where we had a little after party. Went to bed at 3 am after a great night, where my body behaved perfectly! Feels great! Today I'm really sore because of the dancing, that feels great though, to be sore because I've been active, not to be sore because my body's a bitch.